torsdag 4. januar 2018

Når fornuften flytter ut og ingen ting annet flytter inn...

Finnkonakken  gikk jeg fredag 24 november med Bente.... Dette gav blod på tann!!!

Jeg hadde satt en meg et gærnt stille mål . Dette målet sa jeg bare til Bente og min mann. Innså vel etterhvert at det var urelastisk da tiden nærmet seg. Jeg vil gå på Per Karslatind tre måneder etter fallet og bruddet i ryggen, men er det så lurt?

NEI! Det er ikke lurt i det hele tatt!!

Men litt på grunn av min erfaring og min manns erfaring var det kanskje mulig allikevel? Utstyr er jo i boden (utstyret kan jo ikke bare være der til veggpynt) og fjellet er vi godt kjent med. Vi snakker om turen på lørdagen, men natta må gi reduksjon av smertene i ryggen fra turen på Finnkonakken.

Søndagsmorgen våkner jeg til normalt smerte nivå i denne fasen jeg er i.  Olav har alt kokt kaffe og laget matpakke til jeg kommer ned på kjøkkenet. Vi drar.

Fanden heller jeg er sulten - så sulten. Det sett en Jævel på skuldra å kvistrer. Æ tar knyttnæven å gir jæveln en på tryne. Men han klora sæ fast mellom skuldran i de neste dagene og fnisa "ser du æ hadd rett", men det vet ikke jeg enda da.

Akkurat kommet over tregrensa
Jeg tar på kjettingpigger på meg med en gang for det er glatt på stien etter noen høydemeter  må vi begge to ta på oss stegjern før vi har passert tregrensa da det er ganske isete på stien.



Det er kjempefint å gå. Tungt da det er lenge siden kroppen har vært på lang tur.  Viljen er sterk. Været er nydelig. Lyset,  ja lyset er fantastisk. Det er bare godt å være ute.

På vei mot sol og lysere tider

Akkurat slike øyeblikk setter seg i hjertet med utsikt mot fjell i nydelige omgivelser

Staver byttet ut med isøks det siste partiet opp

Jeg kjenner hjertet hamrer raskere når jeg nærmer meg toppen . Stavene byttes med isøks. På grunn av ryggen og forholdene velger Olav og  jeg å gå med sele og tau mellom oss. Det hardpakket snø som stedvis er isete. Kondisjonen er ikke på topp og jeg  må stanse og ta tiden til hjelp. Lavere kondisjon fører til jeg blir lettere redd. To ganger er jeg på tur å rope til Olav:" jeg vil snu , jeg vil gå ned. Dette er jeg er ikke klar for!". Jeg er på kniveggen av å holde redsel i sjakk.  Det er når en blir for redd uhellet kan skje. Jeg kjenner meg selv godt og dermed bruker jeg tid. Olav sikrer meg innimellom med tauet rundt øksen sin. Han går trygt og rolig foran meg venter ingen stress opp.




Så plutselig er vi oppe. Jeg er på toppen av Per Karlsatinden 1037 m.o.h. og ser ned Åselidalen , vakre Åselidalen.

Takk Olav for turen




I solnedgang vandrer vi ned. Jeg vet alt kommer på plass igjen.



På vei ned blir det overskyet og kommer snø i luften. Vi går ned i mørkne.

Om smertene kom etterpå? Ja smerten kom og jævelen hang der midt i ryggen i tre- fire dager. Den gjorde meg usikker på valget mitt. Jeg tillot all fornuft fikk flytte ut så pass nært fullført rehabiliteringsfasen var  det lurt? Så etter noen dager gav  smertene seg gradvis og jeg var igjen i "normal" smerte nivå. Kroppen er glad i bevegelse og klarer mer enn hodet tror.

Ser fram til neste tur og tur etter der og turen etter der ...

Takk for du leser bloggen min