søndag 10. desember 2017

Finnkonnakken min første topptur

Lenge siden sist jeg har skrevet blogg. Hverdagen tar innpå meg igjen og jeg har vært på tur!  Så her kommer noen blogg innlegg løpende etterhvert.

Akkurat tre måneder etter fallet var endelig dagen for å ta sin første topptur etter bruddet i ryggen. Er  ryggen klar? Jo Ja ... det fins ingen annen måte å få svar enn å prøve. Jeg vet ingenting vil bli ødelagt i kroppen av denne turen. Det fæleste som kan skje er er at kroppen sier etterpå: du ikke klar for dette enda. Kroppen krever mer opptrening!

Fredag 24. november klokka 13.00 henter jeg Bente Finstad på jobben hennes. Den første toppturen etter fallet går jeg selvsagt med Bente.

Utstyr på denne turen er kjettingpigger og staver.  Da denne turen ikke er så bratt og det er ikke mye sne. I sekken har vi ekstra dunjakke, matpakke og varm saft.  Vi har hodelykter med. Turen ned vet vi det kommer å bli mørkt. Jeg har alltid med hodelykt i sekken i mørketiden. Da turen plutselig kan bli lengre enn planlagt.

Turmål for min første topptur er Finnkonnakken, en fjelltopp på 518 m.o.h. Dette er fin liten fjelltopp i Bodø. En fjelltopp for de aller fleste og barnevennlig i den varmere delen av årstiden. https://www.ut.no/artikkel/1.7283793/

Dette er flott valg for min første bestigning etter ulykken.  På toppen av Finnkonnakken ser du blant annet utsikt over Sjunkhatten nasjonalpark og Kjerringøy.
På vei opp med utsikt mot Steigtinden, havet og Valviktindene
Følelsen av å endelig være på vei tilbake i fjellet er kraftig og et sted underveis stopper jeg å feller en tåre. Det kjennes bare så stort og godt å være tilbake til fjells. Jeg er nesten på plass, men er enda redusert. Turen går sakte og vi bruker godt tid. Noe av min redsel og bekymringer i min reise de siste månedene legger jeg igjen på toppen Finnkonnakken.

Hele turen bare kjennes rett ut. Jeg og Bente trekker pusten etter hendelsen, vi ler, føler og mediterer. Nye kapitler skal formes. 

Været og lyset er fantastisk. Det blåser og er kaldt på toppen.

Bente i skumringstimen

kroppen er tung, kondisjonen er ikke helt på plass, men dette er forventet. Jeg stiller ikke urealistiske krav til meg meg selv. Kondisjon kommer på plass senere. 
Jeg kjenner usikkerhet på turen. Klarer ryggen dette? Det kjennes greit når jeg går . Det er etter turen ryggen vil fortelle meg om jeg er klar for dette eller ikke. 
Smerter vil komme, men bare smertene avtar innen 24 timer er jeg innenfor. 24 timers regelen er min målestokk som min terapeut har gitt meg. 
Denne regelen gjør jeg tørr å utfordre meg seg tidligere og som gir meg tilbakemeldinger hvis jeg pusher for hardt. Kroppen tåler mer enn vi tror. Røntgenbildene er gode og jeg er trener opp musklene i ryggen gjennom programmet  min terapeut har gitt meg. Jeg skal ikke bekymre meg. Det er en egen kamp i bare det å ikke bekymre seg. Jeg tar  forhånds regler;  jeg går er godt kledd og alltid godt skodd på bena. Jeg  går med Pigger og staver og jeg går sakte med tygge gode steg.

Den gode følelsen av å være på topptur igjen. Jeg ble så glad på toppen at selveste varden på Finnkonakken fikk et kyss.



Bente og jeg sååå blid på tur igjen 

Takk for turen Bente! 

Ryggen gav smerter etterpå, men etter 24 timer kjennes det tilbake til "normalt! smertenivå. Blod på tann! NAM
Så da overtar topptur haue all fornuft flytter ut og neste tur går dobbel så høyt. Neste tur i neste blogg. Vintertur til Per Karslatind.

Takk for du leser bloggen min😊