onsdag 8. november 2017

Steinåtind November 2016 Et tilbakeblikk


Ut av stuevinduet fra vår fritidsbolig i Beiardalen ser vi rett på Stenåtind et liten spiss av et  fjell på  886 m.o.h. Der ser vi rett på en renne. 
Når jeg ser på fjell må jeg opp på fjellet for å se hvordan utsikten ser ut fra toppen. Når jeg da neste gang sitter i sofaen så har jeg ro i sjæla for da vet jeg hvordan det ser ut fra den toppen av det fjellet. Fjellet har gitt meg en følelse.
 Jeg vet ikke om denne topplidelsen som jeg med  mange sliter med har et egen navn? 





På vei opp i bakgrunn Stormyrtind. Et fantastisk toppturski område
 Den renna hadde jeg egentlig tenkt å å gå opp en varm sommerdag, men vi valgte 5. november 2016 og i 10 minus i stede. 


Ser rennen i bakgrunnen

Vi valgte denne dagen og dette stedet da er fin å prøve seg på litt isklatring. Isklatring var ganske nytt for meg. Det hadde vært lite snø i fjellet så langt, men kaldt var det og dermed gode forhold.

Jeg hadde med meg mat og varm saft på flaske. Varm saft smaker bedre enn varmt vann.  Varmt vann gjør at det tar lengre tid før vannet fryser. Jeg hadde på meg nye Scarpa sko, ekstra mellomlag. Dunjakke øverst i sekken. Selvsagt isøkser, stegjern og hodelykt.

Vi startet turen øverst i Beiardalen kjører over brua ved Granli. Deretter går vi traktorveien opp mot to kjente lokale turmål Stabburssteinene og Harakoven. Når vi kommer demningen følger vi  traktorvei til høyre deretter setter vi kursen rett mot renna. Det er bratt anmarsj i lyng.

Litt selfi mens mannen knoter med stegjerna
Renna i seg selv er svært kort. Anmasjen er heller ikke så lang. Jeg valgte å ta på stegjerna tidlig da bakken var så frossen og synes det er behagelig å kjenne festet under bena. Olav leder disse korte taulengdene. Det er greit i renna og ikke så bratt. Det er miks av stein, snø og is.  Når jenter er på tur er det vår jobb å tilføre turen litt dramatikk. Så jeg starter å fryse enorm mye på aller første taulengde. Så jeg er gjennomfrossen i det jeg skal klatre opp. Så når jeg kommer på standplass. Som er ok plass slik jeg får beveget meg. Tramper jeg med bena som er helt fossen nå og setter i tutinga og gråter som en jentunge. Mannen min som er som menn flest forstår seg ikke på denne dramatikken (Litt tårer er ikke dramatisk; jeg må jo bare lufte litt) Det kommer det bestemt fra han:
 HVIS DU FRYS SÅNN MÅ VI SNU Å GÅ NED!!!
Jeg har jo ikke sagt noe da jeg har vært for opptatt av å gråte over smertene i tærne mine. så fra meg kommer det: 
NEI, JEG GRÅTER FORDI JEG HAR VONDT I TÆRNE FOR VARMEN KOMMER TILBAKE NÅ!
(Alle som har hatt negelbitt vet det er ikke vondt å fryse, men smertener intense når varmen kommer tilbake)

Så var vi ferdig meg den saken!

Videre opp var en spennende og enkel klatring. Gir alltid ekstra spenning når du er et sted du aldri har vært før og det er i nærområdet du har kjært. Vi hadde ingen vei beskrivelse eller vet om andre som har klatret opp her. Dette er nok en heftig skirenne under rette snøforhold for de som liker å kjøre så bratt. 

Miks av is og snø
Olav sikrer meg opp

På toppen kommer premie. Etter timer i skygge og kulde når vi toppen og premien er sol ei november sol når jeg kjenner litt ekstra etter så aner jeg varmen fra sola. Det å se sola i november når mørketiden er om hjørnet fylles jeg med ekstra godt humør av å se sola.

Toppen nådd, i bakgrunn ses  Beiardalen og fjellet til ventsre er Kamtind
Stomyrtind, P1320, Storskaret og Kamtind
Glade folk i novembersol


Tauet gjøres klar til nedstigning

Så hjem å legge ull såler i ny skoene. Denne turen gav meg erfaring hvordan jeg skal kle meg på denne type tur. Bekledningen ved isklatring krever varme, men samtidig god ventilasjon for en må ikke bli svett i klærne for da blir en kald med en gang du står i ro. Jeg trenger et ekstra lag med klær på bena. Jeg klatrer vanligvis med hansker, men det er viktig å ha med seg et par store varme votter



Instagram  etter den turen

Tusen takk for du leser bloggen min