fredag 13. oktober 2017

Den stille fasen

Ja hva nå da?

Hva venter fremover?
Jeg er ferdig med å fortelle min dramatiske historie! Hva nå?

Jeg kunne ha beskrevet hver minste detalj dag for dag og fram nå. Usikkerheten hva skulle skje nå når jeg kom hjem. Seks uker til nye røntgen bilder. Hva skulle skje midt imellom? Ingen ting,  bare gro sammen. Usikkerhet jeg hadde rundt bruk av smertestillende. Lærte etter hvert tegnene når det var på tide å trappe ned. Når smertene ble nesten borte og jeg følte meg susa i hode. Da trappet jeg ned. Smertene trengte jeg som pekepinne hvor mye kunne jeg bevege og belaste ryggen. Jeg er redd for å stivne i ryggen. Jeg har levd med smerter i kroppen over tjuefire år da jeg var syk som ung. Smerter i seg selv gjør ingen skade. Jeg bare lytter til den og den viser vei. Jeg skiller mellom smerte som sier ta det med ro og smerter og smerter som sier bevege deg. Smertene i min kropp sier stor sett det siste, beveg deg!

Videre kunne jeg ha fortalt om alle mine små, men hærlige milepæler. Det er viktig for meg når jeg ikke er på plass å gi små fremskritt stor oppmerksomhet. Som da jeg gikk min første tur til postkassen. Postkassen 500 meter fra huset.  Da jeg tok min første dusj på egen hånd. Fikk buksa og sokkene på meg selv. Var kreativ hvordan jeg skulle gi hunden min Timmi vann da jeg ikke kunne løfte vannskåla hans fra gulvet. Små ting som vi tar som selvfølgeligheter i hverdagen, men har så uendelig betydning og verdi når du plutselig ikke kan utføre de lengre. Det tyngste de første ukene jeg ikke kunne kle på meg selv. Dette blir jeg å sette uendelig pris på fremover. Det var en kraftig følelse av maktesløshet og frarøvelse av selvstendigheten det å ikke kle seg selv.

Ute på veranda en flott dag 
En barnebursdag skulle gjennomføres med brukket rygg. God hjelp av min mor og svigermor fikk vi gjennomført barnebursdag. Vi fikk til og med samlet familie og venner en lørdag i september. Prinsessa i huset var strålende fornøyd når alle selskapelighetene var over. Det ble en seier for meg og min mann å få gjennomført bursdag og hverdagen til tross familien ikke fungerte som normalt.

Høsten 2017 har vært fantastisk her i nord. Været nydelig. Jeg har sett og slukt hvert et fjell - og turbilde som har vært delt. Jeg velger å la bildene inspirere meg isteden for for la bitterheten bite tak. Det er ikke lett, men jeg velger og unner dere alle en tur ut i naturen. Min lengsel å vandre å se utsikt er der. Jeg må se framover. Dagen som var i går har vært.

En ny fase kom. Torsdag 5. Oktober etter som ukene hadde sneket seg avgårde kom røntgendagen. Først røntgen der etter samtale med lege. Legen informerte «Røntgenbildene ser bra ut! Du trenger ikke ryggskinna lengre. Du er ung.» «Tusen takk» skjøt jeg inn raskt, mens den unge legen fortsetter «….i forhold til de vanlige pasientene vi har her». 
Sukk, jeg var i godt humør og jeg ønsker vel egentlig ikke å være ung. Jeg er akkurat passe jeg. Før legen fikk meg ut av kontoret hadde jeg minst ti spørsmål til og til slutt spør han «har du har tenkt deg på maraton eller noe slikt?», « Nei med jeg vil på toppturski til sesongen». «Det klarer du nok» sier legen. Ryggskinnen leverte jeg over blid fra meg på vei ut til en svært lite engasjert dame bak skranken. Jeg dro hjem og viste min datter ryggskinna var borte,  om ikke lenge kan jeg løfte henne igjen.

Det som skjer etter jeg har fått av ryggskinne av kommer kraftige smerter da musklene igjen skal brukes og jeg får influensa. Hosten river i brudd området. Jeg stivner enda mer i ryggen av å holde meg i ro. I går var det sju uker siden fallet og jeg er og har blitt forsinket i opptreningen på over en uke.

Fokus må holde fokus!
Ned fra skjelåtinden, Beiarn  våren 2017 Foto: Bente Finstad


Jeg vil mer på tur og lengre turer. Klarer jeg det? Jeg håper du og dere vil følge meg her på bloggen. Dere må gjerne stille meg spørsmål.

Takker for du leser bloggen min.

Riktig god helg og god tur😊