mandag 9. oktober 2017

Andre Fase

Jeg kryper lengre inn i et skall av meg selv: jeg har falt i fjellet! Dette skjer akkurat nå-  vær tilstede ikke få panikk, bare pust.  Jeg er i helikopteret og vet jeg er trygge hender, men føler ingen lettelse. Jeg bare er og puster. En mann i redningshelikopteret presenterer seg som lege og steller rundt meg. Damen som heiset meg opp i helikoptret arbeider med bena mina og prøver å sette veneflon. Noe jeg vet er helt nytteløst da jeg har små blodårer og svært kald, men lar henne bare stikke meg flere ganger. Makter ikke si noe, bare puste. Jeg vet det går bra, kjenner jeg kan bevege bena mine tross smerten i ryggen. Jeg ser på Bente. Hun skjelver og redd, men ser ikke på meg. Ansiktet hennes i helikopteret kommer jeg aldri å glemme.

Jeg har drømt om å oppleve fjellene fra helikopter, men ikke slik! Det skulle ikke være slik. Dette er det værste marerittet for en vandrer, toppturentusiast, skikjører. Det har materialisert seg. 
Midtiskartinden en flott pyramide av fjell. Bente er avbildet på vei opp
Vi lander et sted jeg tror er ved flyplassen i Bodø. Jeg blir løftet inn i en ambulanse. Kjøres til akuttmottaket ved Nordlandssykehuset. Jeg får endel smertestillende. Legen fra helikoptret er med i ambulansen og en ambulansepleier. Dette viser seg å være far og datter som er glad i fjellturer. Det blir litt små lystig i ambulansen, takk for avbrekket.
Bente er med i ambulansen noe som er svært viktig for meg. 

Jeg kommer inn på akuttmottaket. Kort prat med Bente før jeg trilles inn på et rom. Dører slås igjen.

Rommet føles fylt av sykepleiere og leger som står givakt. Ikke en lyd høres i rommet bare stemmen til legen som avgir rapport bestemt og tydelig. Så  kaster de seg over meg. Alle jobber med meg, en på hver arm og fot. Klipper av meg klærne. De stiller spørsmål. Jeg får mer smertestillende, krag og røntgen taes. Så trilles jeg opp på Intensiven. Det kommer svar på røntgenbildene. Jeg har et brudd i ryggen og noe små pusk, heldigvis ingen flere brudd. Jeg er kraftig forslått. Høyre arm kan jeg ikke bevege før det er gått noen timer og hevelsen er redusert. Kraftige skrubbsår på begge underarmer og rompa har fått mest skrubbsår og slag. Jeg kom unna, jeg var heldig.

Takknemlighet.
Bilde er tatt etter par dager
Intensiven blir jeg vasket og stelt av noe motvillig personalet. Jeg mener skrubbsårene på rompa skal renses. Det er bedre å gjøre det med en gang mens jeg er bedøvet av smerter. Jeg hører alle pleiere som snur meg blir stille når de ser baken min, de sier ikke noe. I alt dette virvaret kjenner jeg sult, en veldig merkelig følelse å ha. Dette må jo være positivt.

Jeg blir stabilisert, og jeg begynner å tenke på min mann om han vet noe? Jeg spør hva klokken er? Halv åtte, ok han vil vente meg hjem snart. Så jeg ringer: "Hei jeg ligger på sykehuset". Han kommer rystet med klær og trøst. Bente får jeg snakket med før det tas kveld.

Roen senker seg på sykehuset, startskuddet går nå over i andre fase. De neste dagene har jeg flash back av hylet til Bente når jeg faller ned fjellsiden. 

Jeg blir på sykehuset i fem dager. Jeg og Bente er der for hverandre. Vi snakker og snakker oss gjennom fallet, gang på gang. Vi har mange tanker om hva som skjedde med oss av følelser, reaksjoner, fortvilelse og redsel. Det er to sett av følelser og reaksjoner; en for den som ble skadet og en for den som fortvilet og maktesløs bevitne det hele.

Så er det hjem med ryggskinne. Jeg installeres på sofa. Kjøper nett tv og bøker (2000 meters topper i Norge, Ekspedisjonhåndboka av Børge Ousland, og leser igjen Mot toppen av Randi Skaug).
Blomster, vin, Utemagasinet, hilsninger og besøk fra fjern og nær.  Det styrker masse å ha sine og venner rundt seg i en slik stund.

Så glir det over i hverdagen og det blir stille. Min mann står opp hver dag ordner matpakkene og ordner min datter klar til skolen. Det siste han gjør før han drar er kle på sin kone i sengen før arbeidsdagen hans starter. Så stillhet og smerter. Jeg gror sammen. Timene går og plutselig høres barnestemmen inn i gangen og som roper: «mamma jeg har noe til deg». Hver dag hun kommer fra skolen har hun en liten gave eller andre små skatter som er verdifullt for en seksåring å gi mammaen sin. 
Dagens gave 9.oktober 
Dagene er lange, men tankene er mine og jeg må velge hvilke tanker jeg skal tenke.

Takk for du leser bloggen min og håper du vil følge veien videre herfra. Etter hvert vil jeg også fortelle om turer som har gjennomført.  Bloggen mål er å dele nye turer, men klarer jeg det?